Han ga henne en essaysamling. Hun ga ham ei bok om Afrika. 22 år seinere er Kristin Clemet (55) og Michael Tetzschner (58) fremdeles sammen.

Den første boka Civita-leder Kristin Clemet (55) ga i gave til Høyre-politiker Michael Tetzschner (58) var André Brinks «En lenke av stemmer». Det var boka som ga henne et varmt bilde av et rasedelt Sør-Afrika hun hadde vokst opp med å hate.

Den første boka han ga henne var «Tanke og mistanke», en essaysamling redigert av litteraturprofessor Asbjørn Aarnes, «til belysning av fornuftskrisen i vår tid». Hun stusset litt over den gaven.

Men noe må ha funket, boka eller mannen eller begge deler. I våres giftet de to seg, etter 22 år som kjærester. Nå vandrer de begge fram og tilbake foran de vidstrakte bokhyllene i kjelleren mens de korrigerer hverandre, utdyper hverandre eller fullfører hverandres setninger.

Forklaringen bak «Tanke og mistanke» var egentlig bare at Tetzschner alltid er begeistret for det siste han har lest. Og at han liker å lese filosofi.

– ?Det er fint å oppleve hvordan mennesker alltid har balet med de samme grunnleggende problemstillingene.

Han er glad i Søren Kierkegaard.

– ?Jeg liker tanken om at mennesket ikke bare er en eksistens. Så mye av det vi gjør er å ligne andre. Det er fint, for vi er avhengig av samarbeid. Men Kierkegaard advarer mot å utslette seg selv. Man må finne sin kjerne. Det gjør man sjelden før man har hatt en eksistensiell krise.

Hvordan står det til med hans egne kriser? Tetzschner drar på det.

– ?Jeg har vel vært uforskammet heldig med mye i livet.

– ?Du har nå hatt litt motgang også, skyter ektefellen inn.

– ?Og det er ikke så dumt å vite hva motgang er.

Selv var hun i ideell ung og uferdig alder da hun oppdaget Agnar Mykle.

– ?Mykle brøt konvensjoner og søkte frihet. Jeg var student og så mye av meg selv i de unge menneskene han skildret. Nå er jeg sikrere.

Nå har hun mer moro med Dave Eggers’ selvironiske «Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk». Clemets utgave er en slitt pocketbok med gule post-it-lapper inni, der hun har notert med ørsmå bokstaver alt hun syntes var gøy.

– ?Hele konseptet er så morsomt. Han skriver historien om seg selv, men kommenterer den også, og påpeker hvor patetisk han selv oppfører seg.

På sitt unge og uferdige stadium fikk Tetzschner med seg Bjørneboe og Sandemose. Det er en han glad for.

– ?Bjørneboes «Jonas» viser hvor kaldt det kan bli når systemet svikter, og at det eneste som hjelper til sist er kjærlighet. Jeg tenker det er mye vi i dag kaller omsorg, som egentlig er oppbevaring.

Det er Tetzchner som har lagt opp systemet. Sakprosa er sortert på fag, skjønnlitteraturen alfabetisk.

– ?Så da min sønn spurte etter Kafka i går, brukte jeg tre sekunder på å finne den, takket være klassifiseringen.

– ?Men her står det en kokebok blant historiebøkene, påpeker Clemet.

– ?Så helt kontroll har du ikke.

Tetzschner fortsetter ufortrødent:

– ?Her har vi lagt opp en kunnskapsvegg til barna, med pc, oppslagsverk og fagbøker, noen av dem til skrekk og advarsel. Mao, Stalin, LOs historie …

– ?Har du lest den, Michael?

– ?Jeg har bladd i den.

Seinere, ved bordet på det luftige kjøkkenet, er samtalen blitt en duett, eller en kanon, om politikk og politikere.

– ?Man leser seg ikke til et politisk syn, sier Tetzschner.

– ?Men det var flere politiske bøker som inspirerte meg da jeg var yngre, sier Clemet.

– ?Jeg hadde ingen tro på at man kunne bruke mennesker som brikker i planleggingen av samfunnet. Lars Roar Langslet ble viktig for meg. Han mente likeverd var viktigere enn likhet.

Tetzchner husker ungdomsmøtet med John F. Kennedy.

– ?Jeg er oppvokst i systemkonflikten mellom diktatur og demokrati, øst og vest. I en tid da selv vår egen Ragnar Frisch trodde Sovjet hadde en bedre økonomisk modell enn oss, var det fint å lese Kennedy som motvekt.

Clemet trekker fram «Hambro om Hambro».

– ?C.J. Hambro var en fargerik skikkelse som betydde mye i sin tid og som holdt fast på det han mente i avgjørende situasjoner. Men det kommer nok ut litt for mange politiske biografier, og ikke alle har noe å si. Bård Vegar Solhjell kan roses for å ha skrevet en bok som handler om politikk og ikke bare om ham selv.

– ?Noen er vel raske til å gi ut sine memoarer, mener Tetzschner.

– ?Det må gå an å si at ikke alle bøkene til Thorbjørn Jagland holder like høy kvalitet. De fleste politiske selvbiografier er uutholdelig selvforherligende. Men Haakon Lies memoarer er interessante.

Det er Clemet som er krimleseren av de to.

– ?Michael synes nok jeg er litt lettbent.

En liten, sjelden sjenerthet smetter over ansiktet hennes.

– ?Han er den som leser mest, og som fordyper seg i store verk. Og så husker han alt.

Men ofte møtes de. Nå har hun overtatt Hans Falladas «Alle dør alene» etter ham. Ektemannen var begeistret.

– ?Han var en tysk, venstreorientert forfatter som fikk skriveforbud da Hitler kom til makten. Han beskriver nedgangstiden før krigen gjennom en mann som må selge fem dresser hver dag, ellers mister han jobben …

– ?Ikke si mer, jeg skal jo lese den!

– ?Du vil ikke tro hva han får seg til å si og gjøre …

– ?Michael!

Clemet holder seg for ørene. Iblant går det bøker andre veien også. «Hjertets kar» av Benoîte Groult var det hun som ga Michael med en gang etter hun hadde lest den.

– ?Det er en liten perle av en kjærlighetsroman, om en stor, ulovlig lidenskap. Jeg gråt da jeg leste den. Jeg kan gråte av historier om kjærlighet, eller om mennesker det er veldig synd på.

På kjøkkenbordet ligger «Alle dør alene» og «Hjertets kar» sammen med «En lenke av stemmer» og Aarnes’ essaysamling. Clemet ser på de fire forskjellige forsidene.

Hentet fra: dagbladet.no

Thomas Bastian Bryhn